Söndagskrönika
Et stjernebilde som ikke finnes
Mikkel Grimstad
De største leseropplevelsene i mitt liv har som regel oppstått etter en lengre periode uten lesning. Når jeg av ulike grunner ikke har tatt i en bok på flere måneder. Som oftest fordi jeg har falt inn i vanens listige grep. Inn i det blikket som ikke lenger ser, det som har sett seg blind på en verden det kjenner altfor godt. Ubevisst sortert den inn i kategorier. Der er han, der er hun, der er veien jeg har syklet langs en million ganger før. En motstandsløs tilværelse. En som ikke krever, men som heller ikke gir. En slags limbo, hvor verden fastner i et velkjent mønster som utgjør hverdagen. Det er derfor jeg leser: for å unngå at verden skal lukke seg.
En slik platt tilstand var det jeg befant meg i når jeg leste Labyrinter for første gang. Boken består av en samling fortellinger av den argentinske forfatteren Jorge Luis Borges. Den er ekstremt innholdsfortettet, novellene som utgjør boken er så idesterke at enhver annen forfatter ville skrevet dem som romaner. Men av alle fortellingene er det likevel bare èn som aldri forlater meg – den aller første novellen ved det merkverdige navnet Tlön, Uqbar, Orbius Tertius.
Vi introduseres til det mytiske stedet Tlön, som er en konkret manifestasjon av George Berkeleys subjektive idealisme: det som finnes er kun det som erfares. Den objektive virkeligheten er ikke bare utilgjengelig, for innbyggerne i Tlön finnes den ikke overhodet. Mens Berkeley er bundet av filosofiske argumenter, er Borges fri i sin form. Han skal ikke bevise noe som helst, han skal bare vise. Det er irrelevant hvorvidt det er sant, for Tlön er ikke et manifest, og tekstens verdi ligger ikke i dens ontologiske erkjennelser. Tlön er fremfor alt et kjærlighetsbrev til den opplevde virkeligheten. Den levde, følte verden, som vanen aldri trenger inn i, hvor det ikke finnes gjentagende hendelser, men bare rene, uforurensede opplevelser. Det er en verden som ikke er bundet av analysen. For selv om spørsmålet om hvorvidt kunnskap er av ren objektiv art eller ei er et kjedelig, og ikke minst skolastisk, spørsmål, er det ingen tvil om at selve kunnskapssøken, som i den moderne verden er så radikal, har endret måten vi ser og er i verden på. Alt har et svar, en kontekst og en naturlig rekkefølge, og dermed lever man i en forutsigbar virkelighet, en verden som hender uavhengig av en selv og som man på sett og vis er en tilskuer til.
I Tlön finnes det ingen svar, ingen kontekster og heller ingen naturlige rekkefølger. Verden fødes av bevisstheten, og dermed oppstår den hele tiden på nytt. Det finnes ingen kontinuitet, bare en konstant nyskapning. Mens en verden av ting i mekaniske bevegelser hele tiden gjentar seg, er Tlön hendelsenes’ sted. Verden fremtrer aldri igjen, men alltid på nytt. Hele tiden i en ny form, et nytt lys.
Siden det i Tlön ikke finnes en uavhengig, objektiv virkelighet, finnes det heller ikke i det tlönske språk. Med andre ord: det finnes ikke substantiv. I den engelske utgaven vises det til at setningen «The moon rose above the river» ikke kan eksistere i det tlönske språk. Den nærmeste oversettelsen lyder: «Upward behind the onstreaming it mooned». Mens den første versjonen er opptatt av tingene, tar den andre for seg hendelsene. Èn beskrivelse i rommet, og èn i tiden.
Mens Tlön er en verden som åpner seg, som utgår fra bevisstheten og dens opplevelser, berettes det hele om i en tørr form. Det er dette som er utgangspunktet for bevegelsen som oppstår i meg når jeg leser fortellingen: fra det lukkede til det åpne. Språket er tørt og nokså følelsesløst, og derav finnes det en avstand mellom leseren og teksten, en viss fratagelse av innlevelse, men attpåtil finnes det en faktisk avstand. Vi leser om en jeg-person som forklarer hvordan han oppdaget Uqbar, en region av Tlön, som også i novellen er et fiktivt sted, i en encyklopedi for fem år siden. Leseren befinner seg flere ledd unna handlingens sentrum, både i tid og rom. Det er denne avstanden som gjør leseren mottagelig for ideene. Om Tlön var handlingens sentrum, om fortellingen hadde gått nært inn på innbyggernes følelser og relasjoner, hadde ideene som Borges gestalter blitt forvrengt, vanskelige å skimte gjennom tekstens følelsesmessige nærvær. Med avstand kan ideene stå alene, og ikke minst tydelige, og det er kanskje derfor Borges også beskrives som filosof.
Som i mange av Borges’ fortellinger blir vi vist begrensingene av rasjonaliteten, og mulighetene av væren. Vi blir ført dit hvor blikket slutter å se og starter å skape. Den motsatte bevegelsen er å finne i enkelte av Tor Ulvens dikt. Det følgende diktet ble publisert posthumt, og er hentet fra samlingen Etterlatte dikt:
jeg står under et tre av sultne hender
nei
jeg står under et ingenting.
Utgangspunktet er en umiddelbar innlevelse i verden, hvor det lyriske jeg-et ser treet, og forestiller seg dets grener som sultne hender. Denne innlevelsen blir i neste strofe negert, for nei, han står ikke under noen sultne hender, men av et tre med grener, som igjen består av x og y og z: molekyler som består av atomer som består av kvarker som er det som Ulven velger å kalle «ingenting». Vi blir ført dit hvor blikket slutter å skape og starter å se. I et annet dikt fra den samme samlingen finner vi den samme bevegelsen:
hva er det du ser etter på himmelen
jeg ser etter et stjernebilde som ikke finnes
Det lyriske jeg-et blir igjen nektet innlevelsen av verden, der hvor mening oppstår. De imaginære strekene som knytter stjernene sammen til meningsfulle stjernebilder makter ikke jeg-et å se, for, vel, de finnes jo ikke. Dette blikket er gjennomgående i Ulvens forfatterskap: verden som bestående av død og mekanikk. Ikke fordi det er verdens harde realitet, men fordi jeg-et har mistet evnen til å være en del av den, falt fra den. Jeg-ets opplevelse, dets innlevelse, blir ødelagt av en altomfattende analysering. Denne distinksjonen er viktig, og den blir tydeliggjort:
hvorfor står jeg taus når jeg har fått munn
hvorfor står jeg stille når jeg har fått føtter
hvorfor ser jeg ikke når jeg har fått øyne
hvorfor roper jeg ikke når jeg har fått stor elendighet
fordi jeg er av stein
Det lyriske jeg-et sukker over seg selv, ikke over verden. Det klarer ikke å bevege seg, ikke rope, ikke gå, ikke se, og det i en verden med alle disse mulighetene. Det lyriske jeg-et har stivnet til, det ser verden, men er ikke lenger i den, og dermed følger den avsluttende assosiasjonen til selve arketypen av det livløse – steinen.
Hvilket håp er det for det blikket, det som ikke makter å være i verden? Det skulle ønske det kunne, derfor disse hjelpeløse forsøkene, men det faller alltid tilbake. Ut av verden, på et vis, og ut av tiden. Til rommet, til der hvor allting er dødt. I det eneste intervjuet Ulven gav, med Vagant i 1993, blir han spurt om han ønsker å leve i nået. Han svarer at «Det ville vært ideelt hvis man klarte det. Men det er dette vi ikke klarer. Dødsbevisstheten er der, uansett». Med denne resignasjonen følger det at de to første diktene jeg har gjengitt, som viser bevegelsen fra det åpne til det lukkede, er unntakene i forfatterskapet. Vanligvis finnes det ikke engang et forsøk, men kun en hengivelse til det arkaiske, det mekaniske, til det som alltid har vært, og alltid vil være, dødt. De fåfengte forsøkene er til liten hjelp, de forsøker å presse frem mening, mens man får følelsen av at resignasjonen er der allerede fra begynnelsen. Derfor hjelper det ikke å zoome inn på livet, til der hvor følelsenes intensitet skal overgå det desillusjonerte blikket, for desto større forsøket måtte være, desto større er tilbakefallet. Ulven er låst til sitt blikk, og det presset han utøver mot verden blir alltid utlignet. Som en tvangstrøye som strammer seg om man forsøker å bryte seg løs, og derfor slakker han heller grepet, og omfavner fangenskapet: døden, mekanikken, det arkaiske som alltid har, og alltid vil, være.
Mens vanen gjør hverdagen flat og forutsigbar, ser det desillusjonerte blikket på livet som materielt og iboende meningsløst. Begge tilstandene kan kun oppstå når man befinner seg ute av verden, når man har den på en armlengdes avstand. Det som gjør Tlön, Uqbar, Orbius Tertius så kraftfull, er at dens livsbejaendehet ikke ligger i dens blindhet. Det er ingen naivisme hos Borges, han viser oss ikke hvilken mening det er å finne i å lukke øynene for nihilismens harde spørsmål, men tvert om hvilken kraft det er i å åpne øynene og se at det er selve formuleringen av spørsmålene som skaper dets problemer. Borges geleider oss langs det tørre språket, med en viss avstand til teksten, og med utgangspunkt i det tørre ytre, der hvor det ikke finnes noen iboende mening, fører han oss til dennes grense, til dit hvor logikken ikke lenger strekker til. Til dit hvor verden består av vår deltagelse, ikke vår iaktagelse.
På ulike måter feiler vi hele tiden i å være i verden. Vi analyserer det som ikke skal analyseres, kategoriserer tingene og menneskene som omgir oss. Vi fastner i en vant verden, og målet må være å stige ut av denne så ofte som mulig. Menneskets fremste egenskap er tilpasningsevnen, ble jeg en gang fortalt av en venn som studerte evolusjonspsykologi. Tvert om, burde jeg ha sagt. Det er vår alles fiende.
